På 1970‑tallet var Møylandsletta det naturlige samlingspunktet for fotballinteresserte i Andebu. Da laget i 1970 for første gang gikk inn i seriespill, i 7. divisjon, markerte det starten på en epoke preget av engasjement, samhold, humor og høylytte rop fra sidelinja. Publikum holdt ikke igjen på entusiasmen, og det legendariske «Ut med dommeren – inn med kua!» (noe man skrek når folk ikke var fornøyd med dømminga) ble etter hvert et fast og humoristisk innslag på kampdagene. Den største stjernen dette tiåret sies å være Reidar Møyland.

For barna i bygda var sletta langt mer enn en fotballbane. Det var et fantasirike. Man syklet dit på lørdager, spilte i timevis og forestilte seg at man var heltene fra TV. Mange startet som smågutter, fortsatte til guttelaget og spilte helt til skader eller livets andre veivalg satte punktum. Flere husker nok fortsatt den gode skuddfoten sin, de uforglemmelige målene og de store drømmene, selv om karrieren gjerne stoppet rundt 17-18-årsalderen for mange.

Blant historiene lever også fortellingene om sagnomsuste personligheter, som spilleren som aldri svettet, og som stadig måtte dyppe hodet i ei bøtte for ikke å bli overopphetet. Og fra 80‑tallet blir stopperkjempen Birger Skarsholt fortsatt nevnt med respekt.

Tilbake til 1945 – fred, fotball og et historisk øyeblikk

I dagene rundt frigjøringen rullet en tysk stabsvogn inn med hvitt flagg, et tydelig tegn på fredelig ærend. Den tyske kommandanten fra krigsfangeleiren på Dalsroa i Andebu overgav leiren til Milorg som hadde etablert kommandoplass på gården like ved. Samme dag ble de russiske fangene satt fri og kunne igjen bevege seg fritt i bygda.

Samme dag ble det arrangert en historisk landskamp i fotball mellom Norge og Russland på Nes‑sletta, den lå vestafor veien på sletta mellon Neskrysset og Kleppan, et unikt øyeblikk i Andebus historie.

«Fres Bærssbru» – laget som aldri helt ble borte

Også i 1945 finner vi historien om «Fres Bærssbru» (Bergsbru) eller BærssFres, stiftet rett etter krigen. Med hjemmebane på Haugbergjordet og spillere som kom rett fra sjøen eller militærtjeneste, ble kampene spilt midt ute på jordet, enkelte spillere (blant annet legenden John Holtan) til og med i full marineuniform. Sesongen kunne ikke starte før høyet var i hus, laget ble aldri formelt oppløst, det lever videre den dag i dag, om så bare gjennom sitt eget fravær. Kanskje kunne en årlig minnekamp være en hyggelig måte å holde denne delen av historien levende, nå 81 år senere.
Beksømstøvler (Beksømstøvlær) med knottar (knottær) ble brukt under kampene.

Andebu kan også stoltse med at vi har hatt en landslagskeeper mellom stengene. Knut Borch fikk riktignok bare én A-landskamp for Norge, i 2005 mot Jordan (0–0).
Men, dermed har Andebu faktisk hatt en tidligere norsk landslagskeeper i mål –
om så bare i én kamp.

Mer enn fotball

Fotballklubben har opp gjennom årene variert mellom spill i 4. og 7. divisjon, og ble i 2015 sertifisert som kvalitetsklubb. Andebu fotball ble stiftet i 1934, og i 1939 ble fotballgruppen meldt inn i fotballkretsen. I 2026 skrev klubben et nytt kapittel ved å få sin første kvinnelige leder.

Fra fantasifulle barndomsår på sletta, til lokale legender, sterke historier fra krigstid og generasjoner av spillere og lag har fotballen i Andebu har alltid vært mer enn kampresultater og tabeller. Fotballen har vært fellesskap, identitet og små og store øyeblikk som fortsatt lever i minnene. Skapt av generasjoner, båret av fellesskapet, og den skal leve videre i oss alle, langt inn i fremtiden.

Sportslig leder Andebu IL Fotball
Andreas M. Wåle

Teksten er basert på historisk materiale fra Andebu bygdebøker, artikler og bilder fra lokale minnesider, eldre avisutklipp, samt klubbens egne arkiver.